Bokmålsordboka
bevandret, bevandra
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| bevandra | bevandra | bevandra | bevandra |
| bevandret | bevandret | bevandrede | bevandrede |
| bevandrete | bevandrete | ||
Uttale
bevanˊdret; bevanˊdraOpphav
av foreldet bevandre, opphavelig ‘bereist’Betydning og bruk
som har stor kunnskap om noe;
Eksempel
- han er vel bevandret i moderne litteratur